Klokka er noen minutter over tre. Flere mennesker strømmer inn på bussen, men enda er det stille. Slitne blikk. En stram og ekkel lukt. Så fredelig og stille sitter jeg her for meg selv. Tenker på alt og ingenting. Så mange mennesker med den samme følelsen. Tanken på å komme seg hjem. Hjem til et fredfullt hjem. Jeg lar blikket skli over nye mennesker som entrer bussen. Store og små. Blide og sure. Noen beveger seg i hast mens andre med et irriterende rolig tempo. To eldre damer nærmer seg mitt sete. Sakte setter de seg bak meg. De er som to fugler. Buser ut med alt de har på hjertet. Jeg trenger ingen til å fortelle meg hvor mye vann som har lagt seg over byen. Jeg har ikke behov for å vite hvor visne blomstene hennes er. Selv musikken min blir overdøvd av de to kaklekråkene. Jeg føler meg som et lemen i der jeg sitter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar